Nå skal jeg ta for meg et litt alvorlig tema.
Det er noe som opptar meg, og mange hjelpepleiere/helsefagarbeidere rundt om i hele landet.
Da jeg for 18 år siden satte meg på skolebenken for å bli hjelpepleier kunne ikke lærerne rose oss nok for valget vi hadde tatt når det gjaldt utdanning. "Dere kommer garantert til å få jobb", "Det er alltid bruk for hjelpepleiere".
Men det var en ting de glemte å fortelle oss....
Og det var at vi kunne se langt etter en FAST FULLTIDSJOBB.
JA vi kan omtrent jobbe oss ihjel...på ledige vakter, men noe fast og sikkert...nei det er det verre med.
For da jeg var ferdig utdannet og klar for å gi alt fikk jeg denne beskjeden: " Det er ansettelsesstopp i kommunen ".
Og det har det vært siden....
Så jeg startet da opp i vikariater, engasjementer, 3 månederskontrakter og løse vakter....
Etter 13 år fikk jeg MIN første faste stilling...
På latterlige 11,9 %!
Det var en helgestilling, det var alt jeg kunne få fast...resten måtte jeg ta vakter for.
Og å leve under konstant press og jag etter disse vaktene, det er ikke mye moro.
Man vet aldri hva inntekten vil bli...plutselig blir det uker der det blir lite vakter.
Man kan ikke planlegge ting, for man må jo hele tiden tenke "kanskje jeg får en vakt da, så jeg kan ikke bli med på ditt eller datt".
Så kom det en ny regel...
Man kunne kreve større stilling utifra merarbeidet sitt.
Jippi tenkte jeg...jeg hadde jo jobbet masse forgående år.
MEN....og det er alltid et men, det man hadde jobbet i engasjement eller vikariat kunne IKKE regnes med.
Og jeg hadde gått i to ulike vikariater det året :/
I tillegg kunne man ikke kreve stillingen på arbeidsplassen sin.
Man kunne risikere å få 10% her og 10% der.
Men jeg var heldig at det da var en ledig stilling på arbeidsplassen min...og kunne gladelig se frem til å begynne i hele 41,1% stilling...!
Jeg synes det er horribelt, at friske oppegående mennesker som har tatt en utdanning ikke skal få jobb.
At vi skal måtte nøye oss med småstillinger og krangle med kollegaer om vakter...
Man får for eksempel ikke lån ved å ha så små stillinger.
Så alt blir hele tiden satt på vent.
Nå har jeg venta i 16 år!!!
Så ble det en ledig 90% stilling.
Mange av oss søkte på den, og jeg var ganske sikker på at jeg ikke fikk den, da en av mine kolleger med mye lengre ansiennitet også hadde søkt på den.
Men i stedet fikk en helt nyutdannet mann denne stillingen, fordi han er mann!
Føler meg ikke enda mindre verdt da eller? joda
Man føler seg ganske maktesløs. Man vil jo jobbe. Man vil ha en fast inntekt, man vil ha trygghet.
Jeg er jo voksen, bor i leilighet og har to barn.
For en ungdom som kanskje fremdeles bor hjemme er det ideelt å kunne velge seg vakter når man vil.
Men for meg så er det ikke sånn...jeg ønsker jo stabilitet.
1 kommentar:
Vi satt akkurat og snakket om dette med utdannelse/fagbrev da nabojenta begynner å bli lettere frustrert over mangel på jobb...hun har jobbet i barnehage så lenge hun har fått lov å jobbe, tok utdannelsen barne- og ungdomsarbeider for så etter lærlingtiden ikke få en eneste jobb for de vil ha assistenter uten fagbrev og ikke noen med , for de uten fagbrev er billigere å ha i jobb...og de unge med fagbrev har for lite erfaring når det søkes etter barne- og ungdomsarbeidere....til og med butikkjobb er vanskeligere å få om du har fagbrev for du har krav på høyere lønn pga fagbrevet selv om fagbrevet ikke er i det faget du jobber i....
Sånn burde det jo ikke være...
Ettersom jeg selv har ett funksjonshemmet barn(snart voksen), så kjenner jeg litt til det her med menn mot damer i diverse jobber innen helse/omsorg og det er enkelte jobber jeg har forståelse for at de vil ha menn i, men da burde det vært oppgitt i stillingsannonsen . De burde ha en veldig god grunn til å gi den jobben du skrev om til en nyutdannet mann fremfor dere med åresvis med ansinnitet dersom det ikke var oppgitt i annonsen at de spesifikt søkte etter menn.
Legg inn en kommentar